De yngre generasjonene vet knapt mer om karve enn at det er noe som finnes i surkålen fra supermarkedet og muligens i akevitten. Men karvekornene er frø av en skjermplante vi har midt blant oss! Eldre mennesker kan ofte fortelle at de som barn var ute og sanket karve samtidig med at slåtten tok til. Ja, modningen av karven ble gjerne sett på som et merke for at slåtten kunne starte: «Når karvetoppen er bron, kan en ta til med slåtten,» het det for eksempel i Eidskog. De skar ofte av hele plantestilkene, buntet dem og hang dem til tørk på låven eller loftet.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

På bygdene i gamle dager var man lite opptatt av kulinariske nytelser og eksklusive krydderier. Man hadde nok med å livberge seg. Safran og suppetimian hørte de rike til, den vanligste smaksforbedring bygdefolket benyttet seg av, var karvefrø. At denne planten kunne være nesten helt enerådende som kryddervekst i husholdningen, viser at den flere steder, særlig på Vestlandet, rett og slett kaltes «krydd». Krydd kunne ha en rekke bruksområder. I ost som pultost, er den fortsatt utbredt. Kjøtt, innmat og fisk kunne også få en smaksmessig «piff» med karve. Surkålen er i dag like full av karve som før, og vi støter også rett som det er på brødoppskrifter med karve i.

Det var dessuten populært å bruke karve i brennevin, og det er ingen tegn til at den bruken avtar. Tvert i mot. Akevitten er populær som aldri før. Men akevitten var ikke bare som skreddersydd til juleribba, folk hadde også en flaske stående som mirakelvann, en ren universalmedisin. Te kunne dessuten brygges på karve, og den ble også betraktet som en kombinasjon av nytelsesmiddel og medisin. Bruksområder kunne være alt fra forkjølelse og blærekatarr til mark i magen og tannverk. Men særlig ofte går karve igjen som et godt fordøyelsesmiddel. «Vindmagje» skulle effektivt blåses ut. Å blande karve i kål vil for eksempel være gunstig for å hindre plagsomme «vindkuler». Kostholdet før i tida, med mye fett, bønner og erter, gjorde at man generelt hadde god bruk for daglig inntak av luftdempende og stimulerende fordøyelsesmidler.

Det hersker ingen tvil om karvens verdi som medisinplante. Frøene, den medisinsk interessante plantedelen, er utvendig kledd med oljefylte kanaler. Den lettkjennelige lukta og smaken skyldes en eterisk olje som inneholder carvon og limonen. Dessuten fins fete oljer og en rekke andre stoffer. Ved fordøyelsesbesvær er karve kanskje det mest virksomme midlet i plantemedisinen. Hvis man daglig drikker karvete, reduserer inntaket av de plagsomme matvarene og kanskje også krydrer maten med karve, burde selv hardnakkete fordøyelsesplager bedres. Karve virker også mildt stimulerende på melkeproduksjonen hos diende kvinner, og kan ha en viss slimløsende effekt ved luftveissykdommer med hoste.

 



Om menneskene liker karvebrød, så kan i følge gammel tradisjon husnissene ikke utstå det. En tysk nisseregle lyder slik: «Hvis du baker til meg karvebrød, så baker du deg inn i den største nød.» Hvis husmoren ignorerte advarselen og fortsatte å strø karve i brødet forlot den ellers så hjelpsomme nissen stedet, og familien fikk store problemer.

Det er dypt forankret i folketroen at karven virker frastøtende på alle
overnaturlige vesener. Mens husnissene hørte til den snille kategorien, måtte troll og tusser aktivt holdes på avstand. Det er grunnen til at for eksempel brud og brudgom tidligere ofte hadde karve i lommene under vielsen.

 

Karvekornene er frø av en skjermplante vi har midt blant oss! (FOTO:AdobeStock)

Karveplanten danner første året en kraftig pelerot, på samme måte som hundekjeksen. Denne rota er stor og velsmakende, og kan gjerne spises som erstatning for gulrot. De grønne bladene som spirer om våren er også en fin, mild grønnsak. Den første dagen med karvekålsuppe kan i vegetarkretser være noe av en høytidsstund. Men pass på at du ikke tar med deg hundekjeksblad når du er ute etter karvekål, for da blir ikke smaksopplevelsen den samme! Bladene fra de to artene kan være ganske like på et tidlig stadium. Hvis du imidlertid husker at hundekjeksbladene har trekantet omriss, mens karvebladene er avlange og mer finoppdelte, samt at lukt og smak er ulik, burde saken være grei.

Forøvrig er det betydelig større sjanse for å finne hundekjeks enn karve. Før i tida var forholdet helt omvendt, da dominerte karven over alle andre skjermplanter i kulturlandskapet. Dette skyldes at hundekjeksen har hatt større evne enn karven til å utnytte endringene i jordbrukets driftsformer til sin fordel.

 

 

Karve (Carum carvi) Skjermplantefamilien. Toårig. 50 cm høy. Bygger det første året opp en pelerot, mens den blomstrer og dør det neste. Bladene kraftig oppfliket, de nederste har avlangt omriss, stilkbladene trådsmale. Blomstene hvite eller rødlige, samlet i dobbeltskjermer. Hele planten har kraftig lukt. Blomstrer i juni. Utbredt over hele landet, mange steder vanlig, men har gått en del tilbake. Foretrekker tørre voksesteder i beiter i kulturlandskapet, samt veikanter og strender. Carum kommer av gresk karon og er et gammelt navn på karve. Carvi stammer fra et arabisk navn på en skjermplante, karvija.
Innhold: Eterisk olje med carvon og limonen, dessuten fete oljer.
Folkemedisin: Utbredt som fordøyelsesmiddel, men også brukt mot forkjølelse, blærekatarr, ”mark i magen” og tannverk.
Naturmedisin: Fortsatt viktig som fordøyelsesmiddel ved magevondt – dyspepsi og luftplager.
Annen bruk: I utstrakt bruk som krydder i mat og brennevin.