Når liljekonvallens nikkende, vevre, velduftende klokkerekker titter fram mellom mengder av elegant svungne blad, går våren sakte, men sikkert over i sommeren. For blomsterelskere er dette en herlig tid.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Også den som sysler med plantebilder blir salig ved synet av et skogbryn kledd med liljekonvall. Sist sommer godsnakket jeg litt med St. Peter under fotograferingen, og sannelig styrte han ikke en spennende spotlight gjennom trekronene som akkurat traff liljekonvallklokkene i kamerasøkeren. Det var en opplevelse som jeg levde på i mange dager!

Skjerpe, skjørpeblad, geitskjørpe, vispeblad, plistrablekkje og skrikeblad er alle lokalnavn som forteller at barna brukte liljekonvallbladene til å lage lyder med (å skjørpe betyr å blåse eller pruste). De holdt bladet mellom tommelfingrene og blåste for å få det til å vibrere. Den hvinende lyden de laget, ble sammenliknet med blant annet geitebreking og vipeskrik.

Bladene er litt spesielle. De er såkalt buenervet, det vil si at nervene går i mer eller mindre slake buer i bladets lengderetning, og ikke forgreiner seg ut til sidene fra en midtnerve. Det er særlig hos de enfrøbladede grasarter og medlemmer av liljefamilien vi ser dette. Trolig er denne konstruksjonen gunstig når det gjelder å lage lyder, fordi bladene er jevne og stive i kanten og vibrerer lett. En detalj som skiller liljekonvallen fra sine slektninger, er ellers at blomstene sitter på egne stengler uten blad.

 

 

Går man tilbake i gammel litteratur, dukker det opp utallige mer eller mindre
vellykkede skildringer av liljekonvallens skjønnhet. Men en slik velkjent og elsket plante har satt overraskende lite spor etter seg i folketradisjon og folkemedisin.

Bortsett fra en mer tilfeldig beretning om liljekonvall som magemedisin, kjenner vi ikke til folkemedisinsk bruk her i landet. Lenger sør i Europa var planten derimot allerede i middelalderen et anerkjent middel mot følger av hjerneslag, apopleksi. Vanligvis framstilte man vinuttrekk av plantedelene. Opplysningene ble overlevert fra den ene urtebokforfatteren til den andre, og plantens virkning fikk etter hvert karakter av å være nesten magisk: Selv pasienter som hadde ligget uføre i dagevis etter et slag skulle straks begynne å tale når de fikk noen dråper liljekonvallvin på tungen. Bærene ble ansett som middel mot epilepsi og koldbrann. I tillegg hadde man oppdaget at pulver av tørkete blomster virket kraftig irriterende på neseslimhinnen. Bruk av blomster og blad som snus er beskrevet både i Norge og Sverige. Helt opp til våre dager har man produsert en «forkjølelses-snus» med pulveriserte liljekonvallblomster i Tyskland. I Øst-Europa utviklet det seg en helt annen tradisjon, her ble planten brukt ved ”vattersott”, dvs. ødem, av forskjellig slag, samt ved hjertesykdommer.

Vi kan av og til lese om barn som har spist liljekonvallbær eller drukket vann av vaser med liljekonvall i. Slikt ender sjelden med dødsfall, men det kan føre til ubehagelige symptomer med brekninger, diaré, svimmelhet og hjertebesvær. Planten inneholder nemlig glykosider som virker kraftig på hjertet, bl.a. convallatoxin og convallamarin. Saponiner holdes ansvarlige for den kraftige irritasjonen av slimhinner i mage- tarm og luftveier. Både glykosider og saponiner tas dårlig opp fra tarmen, og det forklarer kanskje at forgiftninger sjelden får tragisk utfall.

Nyere undersøkelser har avslørt at liljekonvall-planten også inneholder et helt kompleks av flavonoider, som også virker på hjerte og blodkar. Det er blant annet påvist en sammentrekkende effekt på de minste blodårene, kapillærene.

 

Moderne forskning bekrefter at bruken av liljekonvall ved hjertesvikt og ødem bygger på riktige observasjoner. (FOTO: AdobeStock)

Moderne forskning bekrefter at bruken av liljekonvall ved hjertesvikt og ødem bygger på riktige observasjoner. Uttrekk av planten fører til bedret blodsirkulasjon og minsket tendens til væskeansamling i kroppen. Virkningen likner på mange måter den velkjente hjertemedisinen digitalis, men er mer rask og kortvarig og dermed lettere å styre i akutte tilfeller. Særlig lette og middels alvorlige hjertelidelser kan hjelpes med stoffer fra liljekonvallen.

Den forholdsvis kraftige giftvirkningen og en veldig variasjon i mengden innholdsstoffer gjør det vanskelig å bruke te- eller sprituttrekk av planten. Best er ekstrakter av frisk liljekonvall med et kontrollert, jevnt innhold av virkestoffer. Tabletter framstilt av slikt uttrekk virker bedre enn rent convallatoxin, som er hovedansvarlig for den medisinske effekten. Dette er et eksempel på at det ofte lønner seg å bruke planten i sin helhet i steden for å isolere bare de mest aktive stoffene.

Selv om det er interessant med kjemi og medisin, er liljekonvallen først og fremst en sann estetisk og duft nytelse ute i skog og berglag. Om du også vil ha med deg noen nikkeklokker hjem, trenger du ikke føle dårlig samvittighet for det. Planten har nemlig et enormt flettverk av underjordiske rotstokker, som neste år trofast sender opp nye blader og blomster. Så lenge dette får være i fred, er slektenes gang sikret.

 

 

 

Liljekonvall (Convallaria majalis) Liljefamilien. Flerårig. 15—20 cm høy. Lang, krypende underjordisk rotstokk. To ellipseformete blad og en bladløs stilk med hvite klokkeformete blomster. Blomstrer hovedsakelig i juni. Trives best i halvtørre skoglier nord til polarsirkelen. Ganske sjelden røde bær med 2—6 frø. Hele planten giftig. Convallaria er sammensatt av latin convallis = dal og gresk leirion = lilje. Majalis sikter til blomstringsmåneden mai på sydligere breddegrader.
Innhold: Glykosidene convallatoxin og convallamarin, saponiner og et kompleks av flavonoider.
Folkemedisin: Mest brukt som middel etter slag, apopleksi, og også mot epilepsi og koldbrann (gangren). Planten ble dessuten brukt til snus. I Øst-Europa var det tradisjon med forsiktig bruk ved hjertesvikt.
Naturmedisin: Ekstrakt av hele planten kan brukes forsiktig ved hjertesvikt på linje med digitalis, men effekten er raskere og mer kortvarig, og bruken dermed mindre farlig.