Fins det vakrere og mer iøynefallende vårblomster enn kusymre? For en østlending som første gang opplever Vestlandets bugnende klaser med kusymre, må svaret bli nei. De store, blekgule blomstene lokker blikket til seg i de ennå sparsomt grønne liene.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Kusymre er en ekte kystplante som finner seg best til rette i de ytre kyststrøkene på Vestlandet, men den trekker også østover til Kristiansandstraktene og nordover til Sør-Trøndelag. På Østlandet vokser en god erstatning, marianøklebløm, som til gjengjeld nesten mangler i vest!

 

kusymre (FOTO: Pål Hermansen)

 

Utbredelsesområdene til de to artene avløser hverandre. Marianøkleblom trives best i varme strøk av Østlandet og har sin vestgrense ved Kristiansand. Den er en karakterplante i Oslofjordområdet, men går også et stykke inn i dalførene. Dessuten er den ganske vanlig i Trøndelagsfylkene. Den er stedvis forvillet fra hager lenger nord. I Nord-Troms og Finnmark dukker det igjen opp en nøkleblomart som er knyttet til kyststripen, nemlig den lillablomstrete finnmarksnøkleblommen. Denne planten møter en helt annen utfordring i vær og temperatur enn sine varmekrevende, sørlige slektninger. Så er den da også i bygning mest lik den lille fjellnøkleblommen.  Sine nærmeste slektninger har den imidlertid i Sibir.

Kusymre og marianøkleblom har lett for å krysse seg med hverandre. Hos oss er dette meget sjelden, siden de to artene bare unntaksvis vokser i samme område. Den kanskje viktigste forskjellen mellom plantene ligger i frøspredningsmekanismen. Mens marianøkleblommen har satset på lange, stive blomsterstilker som slynger frøene ut av frøkapslene i kraftig vind, er kusymras blomsterstilker korte og slappe og plasserer frøene på bakken. Den har nemlig valgt en annen strategi: Frøene har et lite oljevedheng (elaiosom) som maurene er glad i, og planten får dermed hjelp til spredningen. Maurene tar frøene med seg til tua, spiser dem tomme for godsaker, og kaster dem ut igjen. Slik frøspredning er kjent hos bl.a. blåveis, skogfiol og svaleurt.

Kusymre og marianøkleblom har to blomstertyper, en med kort griffel og støvknappene framme i munningen av de sammenvokste kronbladene, kronrøret, og en med lang griffel og støvknappene lenger nede i kronrøret (heterostyli), og hensikten med det er å sikre kryssbestøvning ved hjelp av insekter. Når støvbærerne i en blomst står i samme posisjon som griffelen med arret i en annen blomst, vil det lett kunne overføres pollen med insektsnabelen fra støvbærer til arr mellom blomster av motsatt type. Pollenet fester seg enten oppe eller nede på sugesnabelen, og avsettes i riktig «etasje» på mottakerblomsten. En ytterligere finurlighet er at pollenkornene hos langgriflete blomster er mindre enn hos kortgriflete, mens arrene hos de langgriflete blomstene enkelt sagt har store «porer» i overflaten som passer best til pollenet fra kortgriflete blomster og omvendt. Naturen kan være ganske sinnrik!

 

 

Navnet symre er en avledning av «sommer», og forteller at planten var et kjærkomment tegn på varmere tider, slik at kyrne kunne slippes på beite. Enkelte steder kalte man rett og slett planten for kusommar el.l.

I England kalles marianøkleblom for «cowslip» (= kuslipp), og viser at planten der var kalenderplante tilsvarende kusymra hos oss. I Norge er imidlertid alle navnene på denne planten avledet av «nøkkel». Denne navneformen har gamle aner, og kommer sannsynligvis av at blomstene med det oppblåste begeret likner nøklene til de gamle boltlåsene som var kjent hos oss fra før vikingtida. En blomsterstand minnet da om et nøkkelknippe. Denne navnetradisjonen er også kjent fra store deler av plantens europeiske utbredelsesområde. En rekke sagn er blitt knyttet til planten i kristen, særlig katolsk, tradisjon. En vanlig variant er at Jomfru Maria eller Sankt Peter mister nøkleknippet til himmeldøren ned gjennom skyene, slik at det faller på bakken og borer seg ned i jorda. En engel blir sendt ned for å hente nøklene, men finner dem selvfølgelig ikke. Da vokser det opp en plante med blomster som likner på nøkkelknippet og forteller engelen hvor den skal grave. En annen utgave av sagnet forteller at engelen tok med seg blomstene og brukte dem som erstatning for de nøklene som var mistet.

Koplingen mellom marianøkleblom og det overnaturlige viser seg også til en viss grad på bruksområdene. Saften av blomster som ble plukket med morgendoggen på skulle f.eks. farge bleke ansikter, fjerne rynker og fregner og gi huden ny friskhet og velvære. Det ble sagt at det var de små oransje prikkene på kronbladene som, sammen med doggen, hadde denne overnaturlige kraften. Dette minner en del om bruken av marikåpe.

Marianøkleblomblomster ble brukt til å sette smak på middelalderens mjød, eller så lagde man en sukkerholdig drikk av blomstene alene. Dette ekstraktet kunne også gjæres til en velsmakende vin. Det var imidlertid ikke bare den gode smaken og duften som gjorde planten ettertraktet, den har også satt rike spor etter seg i gammel folkemedisin. Både te, vin og brennevinsuttrekk ble brukt mot en rekke forskjellige lidelser og plager. Et dominerende bruksområde var forskjellige forstyrrelser i sentralnervesystemet, som f.eks. svimmelhet, epilepsi, kramper, skjelving og søvnløshet. En rekke forskjellige kilder, også av ny dato, forteller om plantens sentrale plass i søvndyssende teer. Ellers har te av marianøkleblom eller nærstående arter som kusymre, vært brukt som urindrivende og «blodrensende» middel ved gikt og revmatisme.

 

Marianøkleblom (FOTO: AdobeStock)

 

De dominerende innholdsstoffene i nøkleblomartene er saponiner og to fenolglykosider. I den moderne plantemedisinen brukes marianøkleblommen som ren saponindroge, og den er kanskje vårt viktigste plantemiddel ved luftveislidelser med kronisk hoste. Den har også en viss urindrivende effekt.

 

 

Kusymre (Primula vulgaris) Nøkleblomfamilien. Flerårig. 15 cm høy. Kraftig jordstengel. Bladene i rosett, rynket og håret på undersida. Stengelen relativt kort og blir fort slapp, blomstene store, gulhvite og enkeltstående. Blomstrer i mai. Vokser, gjerne i store tuer, i skogbryn og på beitemark med relativt god jord. Er knyttet til kyststrøk, vanligst på det sentrale Vestlandet, men går også østover til Kristiansand og nordover til Sør-Trøndelag. Primula kommer av latin «prima» = først og sikter til blomstring tidlig om våren. Vulgaris = vanlig.
Marianøkleblom (Primula veris) Nøkleblomfamilien. Flerårig. 15—20 cm høy. Kraftig jordstengel. Bladene i rosett, jamnt håret, stengelen stiv og opprett. Flere blomster på hver stengel. Blomstene gule, sambladet og med 5 oransje flekker ved basis av hvert kronblad. Blomstene først hengende, retter seg opp etter befruktningen. Blomstrer i mai. Fins på god jord fra Oslofjord-området til Kristiansand, dessuten i Trøndelag. Veris kommer av latin «ver» og betyr vår.
Innhold: Saponiner og to fenolglykosider.
Folkemedisin: Mot svimmelhet, skjelving og søvnløshet, som søvndyssende te og urindrivende og blodrensende middel ved gikt og reumatisme. Den antas å ha effekt som slimløsende, krampeløsende, svakt smertestillende og beroligende. Urten har og vært brukt som ormemiddel og brekkmiddel.
Naturmedisin: Brukes ved luftveislidelser med kronisk hoste, dessuten som urindrivende middel.
Annen bruk: både blomster og blad av kusymre og nøkleblom er spiselige, og skal ha en blodrensende effekt. Blomsten er utrolig nok også beskrevet brukt til vin.
Kan gi allergiske reaksjoner.
Kusymre er fylkesblomst for Hordaland, og for Devon i England
 

 

 

 

 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.