Når den lave kveldssola sender sine lysstriper langs frodige forsommerenger, kan det se ut som om tente lys . (FOTO: Pål Hermansen)

Når den lave kveldssola sender sine lysstriper langs frodige forsommerenger, kan det se ut som om tente lys stikker opp over tjæreblom, gras og andre vekster. Det er engsyra som står slik på geledd og viser sine gjennomskinnelige småblomster. Midt på dagen legger du knapt merke til planten, men når den lyser opp morgen og kveld, oppdager du at den finnes nær sagt over alt i kulturlandskapet. Mye syre i enga kan være en indikasjon på sur og dårlig jord, men planten liker seg også på næringsrike og gjerne litt fuktige enger. Når den står på lysåpne steder, får blomstene ofte en rødlig farge.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Engsyre er den vanligste av syreartene våre, og kjennes lett på de smale bladenes pilfasong. På typisk syrevis er den unnselige, grynliknende blomsterpryden samlet i en glissen topp. Noen planter har større enkeltblomster enn andre. Dette skyldes at engsyra er særbu og dermed fins i to utgaver, en av hvert kjønn. Hannplantene skilter med de største blomstene. Arter med slikt kjønnsliv baserer seg vanligvis på vindspredning av blomsterstøvet, og slik er det med engsyra også. Befruktningen kan ikke styres særlig godt med denne metoden, men siden plantene gjerne vokser i forholdsvis tette bestander og pollenproduksjonen er rikelig, sikres likevel slektenes gang.

 

Matsyre er et annet navn på denne planten. Det forteller om dens viktige rolle som grønnsak. Både blad og deler av stengel og blomst ble i stor utstrekning spist om våren på grunn av den friske smaken. Engsyra var tidligere viktig i husholdningene rundt omkring i landet, og den ble solgt på torget i de fleste byene. Linné forteller at i Sverige var planten vanlig handelsvare,… «av hvilken soppor dagligen tilreds».

 

Suppe på finhakkete syreblad var den vanligste bruksmåten hos oss. Smaken av engsyre minner mye om rabarbra, plantene er nemlig nært beslektet. Det kunne også lages grøt av engsyre, enten på vannbasis eller med mel og melk. Samene brukte syregrøt kokt på reinmelk, fermentert og lagret i reinmager for vinterbruk. Det fortelles fra Tysfjord at svenskesamene, som før i tida kom dit med reinsflokkene, gikk rundt med slik grøt i tredunker på skuldrene. Hvis de trengte en munnfull, dro de ut tappen og supte massen i seg. Den kunne være så seig at den måtte slites av med fingrene!

 

Smaken av engsyre minner mye om rabarbra, plantene er nemlig nært beslektet. (FOTO: AdobeStock)

 

Siden det ble smått med grønnsaker om vinteren pleide samene å lage et forråd av syregrøt om sommeren og gjemme til vinterhalvåret. Også i den norske befolkningen nordpå spredde denne skikken seg, men da kokte man gjerne syra uten melk til en svartgrønn smørje og blandet den opp med surmelk før servering. Mye av denne brukstradisjonen gjelder også fjellsyre.

 

Plantens innhold av fruktsyrer gir den friske smaken. C-vitamininnholdet er også høyt, samtidig som vi finner en god del oxalsyre. Oxalsyra er ikke særlig ønsket. Den binder kroppens kalk, og kan være livstruende i større mengder. Hvis den nøye regulerte kalkmengden i organismen kommer ut av kontroll, kan det føre til forstyrrelser i bl.a. nervesystemet, muskulaturen (også hjertet) og blodkoagulasjonen. Dessuten kan utfelling av krystaller i nyrene gi skader. Det er rapportert om dødelige forgiftninger i utlandet hos barn som har satt til livs store mengder friske syreblad. Barn rammes sterkest, fordi de tåler mindre mengder oxalsyre, samtidig som de gjerne spiser friske planter og ikke kan kontrollere inntaket. For voksne som bruker kokt engsyre, er det ingen fare. Ved koking forsvinner en god del av oxalsyra, og mesteparten av den resterende bindes hvis man også tilsetter melk.

 

 

Engsyre ble i en del tilfeller betraktet som medisin. Den skulle kunne få utvendige sår til å gro, lege sår i munnen og feste løse tenner. Planten er neppe i besittelse av noen mystisk kraft som generelt fester løse tenner, men på grunn av sitt C-vitamininnhold vil den bedre forholdene hvis tennene løsner som følge av skjørbuk. Om du ønsker å forlenge bruken til vinter og vår,  så kan du spa opp røtter, plante dem i potter og sette dem lyst og varmt. Da spirer plantene, og du kan høste friske blader når du vil.

 

Annen anvendelse hadde engsyre i de såkalte vårkurene, da den ble sagt å rense og tynne blodet. Ellers skulle den være magemedisin, hindre diaré, fjerne innvollsmark og skabb og stimulere melkedannelsen. Også for husdyra ble planten regnet som godt beite og god medisin.

 

Engsyre er en fin fargeplante. Linné sier at avkok av tørket rot gir en glimrende rødfarge, men planten kan også farge svart.

 

Engsyre og matsyre er navn som neppe har særlig gamle aner. På folkemunne ble planten vanligvis bare kalt syre eller syregress.

 

 

Engsyre (Rumex acetosa) Syrefamilien. Flerårig. Ca. halvmeterhøy. Bladene smale med typisk pilformet basis. Blomstene små og rødlig grønne, samlet i glisne blomsterstander på toppen av stengelen. Særbu, hann- og hunnblomster på separate planter. Blomstrer i mai—juni, fruktene er små. trekantete nøtter. Vanlig over hele landet på enger og solåpne bakker. Rumex er et gammelt navn på syre. Acetosa kommer av latin acetum = eddik og sikter til den syrlige smaken.
Storsyre (Rumex thyrsiflorus) Syrefamilien. Flerårig. Planten likner engsyre, men er større og grovere, og blomsterstanden er samlet i en karakteristisk topp.  Dette er en art som er innført og forvillet hos oss. Den fins mest på Østlandet, men kan treffes også nord til Trøndelag.  Bruksområdene er de samme som for engsyre.  Thyrsiflorus betyr “kransliknende blomst”
Innhold: Fruktsyrer, oxalsyre, rikelig med C-vitamin, foruten plantefiber.
Folkemedisin: Brukt som sårmiddel for hud og slimhinner og for å feste løse tenner ved skjørbuk. Planten ble også brukt i rensende vårkurer og som magemedisin.
Annen bruk: Syreblad ble først og fremst spist som mat i supper og grøt, gjerne fermentert. Det finnes egne dyrkede grønnsaktyper av planten som har større og  saftigere blad,  større bladproduksjon og redusert tendens til blomstring.
Saft av engsyre kan også brukes som pusse- og blekemiddel. Tørket rot gir garn en fin rødfarge, mens bruk av hele planten farger svart.

 

 

 

 

 

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.