På karrig og skrinn jord får planter problemer med å skaffe nok næringsstoffer til vekst og utvikling. Noe det først skorter på, er nitrogenforbindelser. En del arter bøter på dette ved å danne nitrogenabsorberende bakterieknoller eller sopptråder på røttene, mens andre er mer originale og opptrer som «insektetende rovplanter». De vanligste insektetende plantene her i landet er tettegrasartene. Vi har tre utgaver av dem, hvorav en er ganske vanlig og funnet i alle landets fylker,  mens de to andre dvergtettegras og fjelltettegras er såkalt bisentriske,  det vil si at de vokser i to adskilte regioner i de fleste tilfelle i fjellet i Nordnorge og fjellområdene i Sør-Norge og i lavlandet.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Den mest vanlige utgaven av tettegras krever bare fuktige vokseplasser. Fjelltettegraset er mer kresent, det må ha kalkrik jord.  De to plantene likner hverandre. Begge har en nedtrykt rosett av tykke, innrullete blad og fiolliknende blomst. Blomsten er himmelblå hos vanlig tettegras og hvit med gul leppe hos fjelltettegraset.

Setter vi et tettegrasblad under lupen, åpenbarer det seg et mønster av små hull. Dette er kjertelåpninger; 25 000 slike pr. kvadratcentimeter bladflate oppgis som et gjennomsnitt. Kjertlene er av to typer, noen langstilkete som skiller ut seigt slim, og noen stilk-løse som danner proteinspaltende fordøyelsesenzymer. Når et lite insekt lander på et tettegrasblad, blir det lett sittende fast i slimet. Stadige sprellebevegelser gir dessuten impulser som forteller de stilkete slimkjertlene at mer slim må produseres. Sjansene for å komme løs blir dermed mindre og mindre, og til slutt drukner simpelthen insektet i den seige massen. Åndingshullene tettes og dyret kveles. Nå begynner fordøyelsesenzymene å arbeide, og etter 1-3 dager, avhengig av temperatur og insektets størrelse, er det bare et hardt og ufordøyelig skjelett igjen av det uheldige offeret. De nedbrutte proteinene suges under denne prosessen opp i planten.

Tettegras hadde en viktig plass i melkestellet før moderne kjøleteknikk gjorde sitt inntog. Tidligere måtte melken alltid bearbeides på et eller annet vis for å bli holdbar. Smør, ost og surmelk var de vanlige produktene. En spesiell type surmelk, tettemelken, ble særlig populær. Oppskriften på den var som følger: 10-15 knipper med tettegrasblad legges i bunnen av ei bøtte og spenevarm melk helles over. Det hele får stå noen dager, og melken blir da friskt sur og seig. Bare en teskje tettemelk blandet i frisk melk kan gi litervis av ny surmelk. Også tørket tettemelk har samme effekt, ofte dyppet man en tretallerken i tettemelk, satte den til tørk et års tid og skrapte så småbiter av melkeskorpa etter behov.  Ja, det gikk til og med fantasifulle rykter om at kuer som spiste tettegras kunne gi melk som allerede ved melkingen var seig som gummi!

Tettemelktradisjonen har nå igjen blitt gjenopplivet, du kan faktisk få kjøpt økologisk tettemelk fra Rørosmeieriet!

Tettegras (FOTO:AdobeStock)

Et islandsk navn på tettegras er lifjagras (løypegras), som viser at planten ble brukt i stedet for løype ved framstilling av ost. Dette kjenner vi også fra vårt land. De proteinspaltende enzymene er ansvarlige for denne effekten.

Så stor betydning som tettegraset hadde, var det bare å forvente at det ble tillagt overnaturlige evner. Det het blant annet at mjølkekross, et lokalnavn på tettegras, måtte legges i melkebøtta når kuene ble melket første gang om våren. Dette skulle sikre rikelige mengder fet melk senere i sesongen.

Slektsnavnet Pinguicula kommer av det latinske pinguis som betyr fett. Navnet ble til på 1500-tallet og skyldes bladenes tykke, glinsende utseende. I Danmark gned «pigerne» bladene i håret for at det skulle bli glatt og få en vakker, gul farge. Fra Norge er det kjent at bladene kunne bleke hår. På Gotland kokte folk på 1700-tallet tettegrasblad i vann og vasket ungene i hodet med avkoket. Det skulle beskytte mot lus og øke hårveksten.

Tettegraset er meget interessant også i moderne plantemedisin. Forsøk med ekstrakter viser at planten har tydelig krampeløsende effekt. Dette skyldes en spesiell syre, kanelsyre, som kan isoleres fra bladene. Medisinsk utnyttes virkningen særlig ved sykdommer i luftveiene, slik som kikhoste og andre krampaktige hosteanfall.

 

 

Tettegras (Pinguicula vulgaris) Blærerotfamilien. Flerårig. 6-12 cm høy. Flattrykt bladrosett, stilk med en blå blomst. Spiss, lang spore. Blomstene kan i sjeldne tilfelle være mer eller mindre hvite. Blomstrer i juni-juli. Vokser på fuktige steder opp til 1600 mon. Vulgaris betyr «vanlig».
Fjelltettegras (Pinguicula alpina) Blærerotfamilien. Flerårig. 6-12 cm høy. Lik tettegraset, men har hvite blomster med gul flekk. Kort og butt spore. Blomstrer i juli. Vokser på fuktige, kalkrike steder, vanligst i Nord-Norge. der den går opp til 1150 mon. Bisentrisk. Alpina betyr «som hører til fjellet». Pinguicula kommer av det latinske pinguis, som betyr fett.
Innholdsstoffer: Proteinspaltende enzymer, kanelsyre
Folkemedisin: Har vært brukt som hostemedisin.
Naturmedisin;  Planten har fremdeles en plass som medisin mot kraftig, krampaktig  hoste.
Annen bruk: Tradisjonelt brukt i melkestellet for å lage seig og holdbar melk.  Men ifølge Kjell Furuset Blyttia i 2008, viser forsøk at det er/var ubrukelig til det, og at bruken i så fall var av magisk karakter,  eller egentlig som løype.  Planten kunne dessuten brukes som løype ved framstilling av ost.  Tettegras var også brukt for å bleke håret og gi det glans, fjerne lus og øke hårveksten. 

 

 

 

 

DELE
Birthe Storaker er frilansjournalist (f. 1964), Siviløkonom fra Handelshøyskolen BI (1989), Grunnfag Pedagogikk (UIO 1995) og utdannet kostholdsveileder fra Tunsberg Medisinske skole (2011)

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.