Svaleurten vekker ikke særlig oppsikt. Med sin gule, firetallige blomsterpryd blir den gjerne tatt for å være åkersennep eller en annen kjedelig ugrastype. Det er urettferdig. Planten har nemlig både en eksklusiv stamtavle og en interessant historie.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Hvis du lurer på om du har funnet svaleurt, er det sikreste kjennetegnet å brekke av en stengel. Pipler det ut gul melkesaft, som ved kontakt med luft straks blir kraftig oransje, er det ingen tvil lenger. Svaleurten hører faktisk til valmuefamilien; det vises ved at blomstene har fire kronblad og to begerblad og danner skulpeliknende frukter. Den overflatiske likheten mellom svaleurt og åkersennep kan forklares ved at valmuefamilien står nær korsblomstfamilien systematisk.

 

Navnet svaleurt stammer fra romerne. Det var gammel tro at svalemor hadde noen dråper av plantens melkesaft i øynene på de blinde ungene for å få dem til å se. I middelalderens folkemedisin ble svaleurten derfor betraktet som et fremragende øyenvann. Et annet bruksområde var vortefjerning. Ved å ha melkesaft på vortene, skulle de falle av i løpet av åtte dager. Det het at særlig planter som vokste på kirkegårder skulle egne seg godt til den slags bruk. Navnet gul vortemelk er kjent fra sørlandskysten. Plantesaften er etsende, så vi anbefaler ikke å bruke den i øynene.

 

 

Det var en gammel skikk å legge svaleurt i strømpene mot manglende menstruasjon (amenorré) og undertrykt fotsvette (som tidligere ble ansett som en viktig sykdomsårsak). Et annet bruksområde var tannverk. Pulver av tørket svaleurtrot ble stappet inn i hulltenner. Dette skulle straks gjøre tennene bedre, men også så løse at de etter kort tid falt ut!

 

De alltid like optimistiske alkymistene arbeidet i middelalderen ustoppelig i sine magiske laboratorier for å finne en måte å lage gull på. De prøvde et stort antall vekster og andre remedier som skulle inneholde de nødvendige elementene. Svaleurtens gullgule melkesaft var lenge ansett som en nøkkel til løsningen på gåten.

 

Middelaldermunkene dyrket svaleurt i klosterhagene. Den mer lærde medisinen de representerte betraktet planten først og fremst som et middel ved lever- og gallesykdommer. En kan ha mistanke om at denne bruken egentlig hadde sitt utspring i signaturlæren, siden den gulaktige melkesaften har en umiskjennelig likhet med galle eller hudfargen ved gulsott.

 

Hvis denne sammenhengen er riktig, var lykken bedre enn forstanden. Det viser seg nemlig at planten har en udiskuterbar effekt på lever- og gallesykdommer. Den virker tydelig krampeløsende ved galleveiskolikk, samtidig som den stimulerer sekresjon av galle. Kramper i mage og tarm vil også kunne avhjelpes.

 

 

Kjemiske undersøkelser har avslørt at melkesaften inneholder 10 forskjellige, meget virksomme alkaloider. En del har samme effekt som opiumvalmuen, særlig smertedemping, mens andre virker på kretsløp og altså lever/galle. Alkaloidene er giftige og irriterer hud og slimhinner. De er bakteriedrepende, og sannsynligvis også virusdrepende. Kanskje bruken mot betennelser i og rundt øynene har noe med den antibiotiske virkningen å gjøre. Man spekulerer også på om effekten mot vorter kommer av de virusdrepende egenskapene (vorter skyldes som kjent en spesiell type virus). Det oppnås god virkning hvis man daglig har frisk melkesaft på vortene. Det er imidlertid viktig at ikke huden utenfor vorten smøres inn, for da kan det dannes stygge sår.

 

Svaleurten er ganske vanskelig å ha med å gjøre medisinsk. (FOTO: Pål Hermansen)

 

Svaleurten er ganske vanskelig å ha med å gjøre medisinsk. Den er såpass giftig og irriterende at den bare må brukes i små mengder, dessuten er holdbarheten dårlig. Virkningen på lagret, tørket urt forsvinner etter ca. et halvt år.

 

I homeopatien er svaleurt greiere å omgås. Har man først framstilt et preparat fra friske planter, holder det seg i årevis. Homeopatisk Chelidonium brukes mest ved leverlidelser, men også i forbindelse med lungebetennelse.

 

Svaleurten kalles på fint for en ruderaplante. Det betyr at den er knyttet til menneskelig aktivitet, og bare forekommer i menneskepåvirket miljø. Etter at den først hadde fått fotfeste, bød det ikke på problemer for svaleurten å greie seg her i landet. Den blomstrer og setter frø nesten uavbrutt hele sommeren, og bruker maurene til å hjelpe seg med spredningen. På samme måte som hos fioler og blåveis, har frøene et oljevedheng som gjør dem til lekkerbiskener for disse ivrige skapningene. Etter at frøene er transportert til maurtuene og spist tomme for godsaker, kastes de ut igjen, og gir opphav til nye bestander av svaleurt.

 

 

Svaleurt (Chelidonium majus) Valmuefamilien. Flerårig. Opptil 75 cm høy. Det første året etter spiring dannes bare en bladkrans, fra det andre året blomstrer planten. Bladene delt i fem lapper. Gule blomster med fire kronblad og to begerblad. Rødgul melkesaft. Hele planten er besatt med lange hår og den blomstrer fra mai og utover sommeren. Forholdsvis vanlig ved hus, kulturmark og avfallsplasser på Østlandet. Fins også en rekke steder på Vestlandet nord til Trøndelag. Chelidonium kommer av gresk chelidon = svale, sikter til at den blomstrer når svalene kommer. Majus er latin og betyr større. Dette kommer av at planten ble betraktet som en stor utgave av vårkål, en art som nå tilhører soleiefamilien.
Innhold: Et titalls biologisk aktive alkaloider.

Folkememedisin:
Har vært brukt mot øyelidelser, lever- og galleproblemer og til å fjerne vorter.
Naturmedisin: Brukes lite i fytoterapien på grunn av uforutsigbart innhold av virkestoffer og relativt høy giftighet. Homeopatisk brukes planten ved leverlidelser og lungebetennelse.

 

 

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.