Et hav av lilla stemorsblomst raust strødd ut over bakken, blafrende kronblad som gjennomlyses av vårsol, det er et syn som varmer blomstervenners hjerter. En maidag lå jeg og boltret meg i en slik veritabel stemorsblomstereng gjennom flere timer; her kunne kamerasøkeren fylles med fargesprakende blomsterkroner på så uendelig mange måter.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Jeg gikk fram med den største forsiktighet for ikke å ødelegge det eksklusive teppet på den fremdeles ganske nakne jorda. Mens jeg lå slik, kom en mann gående tvers gjennom herligheten. Det viste seg å være bonden på gården, som naturlig nok undret seg over hva i all verden jeg holdt på med. «A, driver du og fotograferer det fæle ugraset», sa han og fortsatte: «Denne blomsten er lei her i strøket, på steder hvor jord blir liggende naken en stund, vokser den opp i hopetall. Vi liker ikke å se den, for store enger slik som denne betyr at jorda er sur og fattig på kalk.»

Det fantes kanskje ikke mye sans for estetisk blomsternytelse hos denne mannen, men hans observasjoner var riktige. Stemorsblomsten kan ofte opptre som ugras, og særlig vanlig er den nettopp på kalkfattig jord. Også andre skrinne områder, som f .eks. torvtak, kan koloniseres av disse rasktvoksende blomsterfantomene. Men planten slår seg også gjerne til på god og velgjødslet mark. Blomstene blir både større og finere slike steder, men konkurransen er til gjengjeld så hard at planten ikke greier å få slikt eneherredømme som på skrinnere jordsmonn.

Få norske planter har lengre blomstringssesong enn stemorsblomsten. Helt fra telen forsvinner i begynnelsen av mai til nattefrosten gjør seg gjeldende langt ut i oktober kan du nyte synet av den. De største forekomstene ser du helst på vårparten. Utover i juli blir det færre, mens blomstringen gjerne tar seg en del opp igjen om høsten. Årsaken er at stemorsblomsten trenger kort tid på utviklingen, vanligvis betraktes den som ettårig. Bladrosetter bygger seg opp på høsten, overvintrer og bretter fram blomster i vårsola. De setter raskt frø og blir opphav til nye planter som blomstrer utpå sensommeren og høsten. Avkom av disse dukker så igjen opp om våren.

 

(FOTO: AdobeStock)

 

 

Stemorsblomsten består på fiolvis av fem kronblad, to mindre par øverst og et femte større nederst. Tilsvarende har den fem begerblad, ett bak de øverste to kronbladene, ett bak hvert av de to neste og to bak det underste.

I motsetning til marsfioler, kan ikke stemorsblomsten skilte med særlig duft. Dette forklares slik: En gang var den vakre blomsten full av vellukt, og følgelig sterkt ettertraktet. Da den oftest vokste i åkrene, førte det til at kornet ble tråkket ned. Planten ble lei seg fordi den følte seg ansvarlig for ødeleggelsene. Derfor ba den om å få slippe sin tiltrekkende lukt. Vårherre hørte bønnen, og som et minne om dette kaltes planten trefoldighetsblomst. Forbindelsen med den hellige Trefoldigheten/Treenigheten vises etter sigende fremdeles ved det trefargete utseendet.

Natt-og-dag, sol-og-månenatt-og-dag, mørke-natt-og-lyse-dag eller sol-natt-og-dag er typiske norske lokalnavn, som også peker på det lettkjennelige utseendet med to eller tre farger. I Øst-Norge dominerer ofte denne navnetypen. Stemorsblomst og varianter som stemor, styggmorsblom og stymorblom er ellers vanlig over store deler av landet. På Vestlandet og andre steder hvor blåveisen mangler, har planten ofte blitt oppkalt etter den. Kattaue og maikatt er et par andre lokalnavn. Den artige betegnelsen kjerkefolk stammer fra Sannidal og kommer angivelig av at blomstene «så så pønta ut når de sto bortover bakken».

 

 

I Norge har stemorsblomsten ikke hatt særlig ry på seg som medisinplante, ganske annerledes enn i det store utland. Tidlig i middelalderen var den godt kjent på Kontinentet som et universalmiddel mot en rekke sykdommer. Den ble tillagt blodrensende virkning, og man benyttet den også for å hindre vann i kroppen, ødem, ved hjertesvikt.

 

(FOTO: Pål Hermansen)

Stemorsblomstens gode effekt ved forskjellige hudsykdommer har imidlertid vært viktigst, også i moderne plantemedisin. Det er vist ved dyreforsøk at planten har tydelig virkning bl.a. på eksem. Også kvisete, fet hud og brennkopper kan avhjelpes. All behandling må skje over lang tid, ved kroniske tilstander gjerne mange måneder.

Spebarn med såkalt melkeutslett eller melkeskurv har spesielt god nytte av stemorsblom. Ammende mødre kan rett og slett drikke te av planten, de aktive bestanddelene går da over i melken. «Flaskebarn» får lettest stemorsblomavkok i melkeerstatningen. Denne innvortes behandlingen bør ofte kombineres med utvendig hudvask.

Plantens innhold av saponiner forklarer den medisinske bruken både ved hudsykdommer og bruken som slimløsende middel ved luftveislidelser.

 

 

Stemorsblomst (Viola tricolor) Fiolfamilien. Ettårig eller toårig. 15—20 cm høy. Blomster i fiolett, gult og hvitt. men stor variasjon i fargesammensetningen. Tre større, avlange, elliptiske blad og mange spisse småblad etasjevis oppover stilken. Vanlig til polarsirkelen,sjeldnere lenger mot nord. Lite krevende, kan opptre i store bestander på sur jord. Blomstrer nesten hele sommerhalvåret. Viola kommer av det greske ion, navn på en godluktende plante. Tricolor = trefarget. 

Innhold: Saponiner

Folkemedisin: ”Blodrensende” effekt, mot hjertesykdommer, eksemer og ved luftveislidelser.  Blader til beroligende te.

For Blærekatarr:  2 ssp tørka blader i en kopp varmt vann , trekkes i 10 min. 1 kopp / dag.

For høyt Blodtrykk: 1 ssp tørka stemorsblom i kokende vann trekkes i 15 min  1 kopp pr dag.

Naturmedisin: Fremdeles noe brukt ved eksemer, særlig hos barn.

Annen bruk:  Matplante,  -blomstene som kakepynt, eventuelt kandisert.

 

Kilder: https://herbpathy.com

 

 

 

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.