Det ligger en lengsel i de fleste nordmenn etter sol og varme. Vi venter intenst på de første spede tegnene til at vinteren slipper taket. Når hestehovens gule fargeklatter atter en gang har vunnet kampen mot de vikende snøkrystallene og lyser mot oss i bakkene, da trykker vi den til vårt bryst. Ivrige barnehender sørger for at de første blomstene på kortvokste stilker raskt havner i eggeglasset på kjøkkenbordet. Vi priser de små pjuskene som det endelige bevis på at vinteren har sluppet taket. Ofte glemmer vi at Kong Vinter er lunefull og kan servere oss mer snøvær før varmen endelig er her.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Allerede i romerske skrifter fra det første århundret e. Kr. støter vi på beskrivelser av hestehoven. Ikke som vårtegn, men som en utmerket brystmedisin. Framgangsmåten var ganske omstendelig, og hadde sikkert et magisk tilsnitt: Sammenrullete hestehovblad ble tørket sakte, og deretter svidd over et bål med trekull fra cypresstrær. Røyken fra bladene ble deretter inhalert av den syke gjennom et hult rør. Mellom hvert åndedrag måtte han ta en slurk vin. Dette skulle hjelpe mot alt fra vann i lungene til tungpustethet. Hvor lenge behandlingen varte er det ikke opplyst noe om. En urtebokforfatter av nyere årgang anbefaler å slakke av på tempoet når sugerøret ser dobbelt ut, og slutte helt når det likner en panfløyte….

Selv om tradisjonen med å røyke hestehovblad har holdt seg helt opp til våre dager (fremdeles selges det i England urtetobakk som hovedsakelig består av hestehov), så er nok planten først og fremst blitt brukt som te. Hestehoven var tidligere kanskje den best kjente av samtlige medisinplanter. Det vises bl.a. ved at apotekene i det gamle Frankrike hadde tegning av en hestehov på døra for å vise lite lesekyndige at de solgte droger.

 

(FOTO: Pål Hermansen)

 

Lidelser i luftveiene, som hoste, bronkitt og astma, er nå som før hestehovens fremste bruksområde. Det latinske slektsnavnet Tussilago penser oss inn på dette. Tussis betyr «hoste» og lago «drive bort». En fordel med hestehoven som medisin, er at den faktisk har god smak. Det er sikkert noe av årsaken til at man tidligere laget hostesirup og til og med hostesukkertøy av hestehovsaft.

Det viktigste innholdsstoffet i hestehoven er rett og slett slim. Det virker innhyllende og beskyttende på såre og irriterte slimhinner, og demper på den måten irritasjonshoste effektivt. Slimstoffene lindrer også diaréplager ved at slimhinnene i den irriterte tarmen beskyttes på samme måte. Noe som gjør hestehoven spesiell i forhold til andre slimdroger, er at den i tillegg inneholder stimulerende bitterstoffer. De er særlig effektive ved kronisk og utmattende hoste, slik som ved lungeemfysem og silikose. Garvestoffer forekommer dessuten rikelig i planten, og det gjør hestehoven velegnet ved sår av alle slag, både innvendig og utvendig. Bladenes innhold av sink spiller sannsynligvis også en rolle, fordi grunnstoffet har en gunstig effekt på sårtilhelingen (jfr. sinksalve).

 

(FOTO: Pål Hermansen)

 

I de siste årene har hestehoven kommet noe i vanry som medisinplante hos oss. Det skyldes en oppdagelse av at rotter som fikk servert store mengder hestehovblomst i nesten hele sin levetid, viste økt tilbøyelighet for å utvikle leverkreft. Stoffet som er ansvarlig for dette, kalles senkirkine (pyrrolizidinalkaloid). Det kan finnes i enkelte partier av hestehovdroge, men mangler ofte. Man har god grunn til å stille spørsmålstegn ved hvor relevant denne undersøkelsen er for medisinsk bruk hos mennesker. Det er en vanlig oppfatning blant plantemedisinere at man ikke skal være redd for å drikke noen kopper lindrende hestehovte mot kraftige hostekuler. For å være helt på den sikre siden, bør midlet ikke tas over lengre tid enn tre uker om gangen. Blomstene kan gjerne brukes, men mengden av innholdsstoffer er størst i bladene.

 

 

Hestehoven hører med til de utradisjonelle plantene som satser alt på å få fram blomstene tidlig, og heller holder igjen bladene til vekstforholdene blir mer vennligsinnede. Først når blomsterstilkene er lange og skrantne og våren går over i sommer, bretter de store bladene seg ut og dekker leirete veikanter og på kulturmark.

Den hestehovliknende bladfasongen er opphavet til navnet. I trøndelagsfylkene venter ikke folk på hestehoven om våren, men på leirfivelen. Det forteller oss at planten har en forkjærlighet for leirete jord. Fivil eller fivel er en gammel betegnelse på planter med hvit dun. Navnet kommer selvfølgelig av at hestehoven har de samme duskete fallskjermene på frøene som bl.a. løvetannen.

Da hestehov var på topp som medisinplante, ble den ofte dyrket. Dette kunne enkelte ganger være litt overilt, for den viste ofte en lei tendens til å legge under seg mer land enn opprinnelig beregnet. Et usedvanlig rikt rotsystem sørger for at hestehoven sprer seg i tette bestander. Hvis du forsøker å spa den vekk eller pløye den ned, så setter du bare ekstra stiklinger ved å dele opp rotstokkene i småbiter. Planten med de tilbedte og uskyldsrene vårblomstene kan altså være litt av en plageånd når det kommer til stykket.

 

(FOTO: Pål Hermansen)

 

 

Fra Urnatur.no : Man samler inn bladene og blomsterkurver som ikke er helt utsprunget. Eldre blomsterkurver egner seg ikke fordi de går i stykker under tørkingen når frøene modner i dem. Man samler også unge blad som ikke er angrepet av rustsopp eller andre skadeorganismer. Man skal ta blomstene med korte skaft. Rett etter innsamlingen brer man ut det innsamlete materialet i et tynt skikt (bladene med skaftet opp). Tørkingen foregår langsomt og ved høyst 35’C. Drogen oppbevares beskyttet mot lys og fuktighet i tette krukker, og den må ikke være sammenpresset.

Hestehov
(Tussilago farfara) Kurvplantefamilien. Flerårig. Ca. 5 cm høy ved begynnende blomstring, opp mot 20 cm seinere på våren. Blomsterstanden består ytterst av ca. 300 hunnblomster med tunge i krans, og i midten 30—40 rørformete hannblomster. Rikt forgreinet rotsystem. Blomstrer i mars—mai. Bladene kommer i juni, hesteskoformete med hvitfiltet underside. Foretrekker fuktig, leiret jord, oftest ved dyrket mark, veikanter mm. Fins over hele landet, vanligst på Østlandet og i Trøndelag. Tussilago kommer av latin tussis = hoste og agere = «drive bort». Farfara er muligens avledet av elva Farfara nord for Roma.
Innhold: Store mengder slim, dessuten bitterstoffer, garvestoffer og mineraler, som sink.
Folkemedisin: Hovedsakelig brukt som hostemedisin, men kan også noe brukt ved fordøyelsesproblemer.
Naturmedisin: Brukes som hostemedisin.
Annet: Til vin slik som løvetann, tørka blomster, med rosin og sukker som gjærnæring. Viktig pollen og nektarplante for bier og andre insekter tidlig på våren.
Harald Sverdrup (1923-1992) var imponert over plantens vekstkraft om våren og skrev i sitt dikt om leirfivel;
– Små knyttnever bokser seg ut av tele-kald leire.

 

 

 

 

DELE
Birthe Storaker er frilansjournalist (f. 1964), Siviløkonom fra Handelshøyskolen BI (1989), Grunnfag Pedagogikk (UIO 1995) og utdannet kostholdsveileder fra Tunsberg Medisinske skole (2011)

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her