Gullris er en av disse allestedsnærværende plantene du like så godt kan møte i strandkanten, kulturmarka og barskogen som i fjellbjørkeskogen og på snaufjellet. For å kunne greie en slik enorm tilpasning til ytterst varierende leveforhold, må planten ha skreddersydde utgaver for de forskjellige voksestedene. Mens lavlandstypen blir stor og frodig og gjerne godt over halvmeteren høy, er varianten «minuta» (= kort, liten) først og fremst tilpasset livet på fjellviddene. Den er lav, og bærer vanligvis bare én blomstersamling. Øvre del av stilken er dekket av hår. Denne typen kan påtreffes opp til 1800 meter over havet. Varianten alpestris (= «som vokser i fjellet») støter vi på i fjellbjørkeskogen, den har blant annet lenger stilk og mindre hår.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Gullris bærer tydelig preg av å tilhøre kurvplantefamilien. «Blomstene» viser seg nemlig å være blomsterstander bestående av flere enkeltblomster. I forhold til mange slektninger, er imidlertid antall småblomster i hver kurv lite, ofte bare 7—10 stykker i sentrum og et noenlunde tilsvarende antall av falske randblomster rundt. For likevel å kunne vise en brukbar fargeprakt, har planten til gjengjeld utstyrt seg med en stor samling kurver.

I forhold til andre planter er gullris svært seint ute med blomstringen. Først i månedsskiftet juli/august blir det vanligvis noe særlig fart over den. Sesongen er likevel ganske lang, for noen planter holder blomstringen gående helt til frostnettene kler dem med hvite krystaller.

 

 

Gullrisets utseende ble første gang beskrevet i 1576. Da kalte tyskeren Matthias Lobelius planten for virga urea. Dette betyr rett og slett gullgult ris. I vårt land har vi imidlertid en rekke lokalnavn med røtter enda lenger tilbake i tida. Navnene åpenbarer samtidig mange opplysninger om folketro og folkemedisin. Betegnelsen gullrokk viser til at blomsterstandene, kanskje særlig om høsten, kan likne på den gamle håndrokken. Navnet spanskurt viser til plantens bruk ved byller. Det er avledet av spansk flue, et insekt tilhørende plasterbilleslekten. Denne billen skiller ut en meget sterk gift, som ved hudkontakt kan gi store blærer og sår. Også et annet navn, groblad, forteller at planten ofte ble sett på som et middel for å få sår og verkebyller til å gro. Gullrisbladene kunne legges direkte på sårene, eller man laget grøt og salver av dem til bruk i omslag. Slektsnavnet Solidago, som betyr å «gjøre fast» eller «tilhele» og det tyske «Wundkraut» (= sårurt) forteller at bruksmåten ikke bare er kjent her i landet.

 

Gule planter skulle være egnet mot gule sykdommer.(FOTO: Pål Hermansen)

 

«Gulsottgras» viser til bruk bestemt av signaturlæren; gule planter skulle være egnet mot gule sykdommer. Amerikanske indianere av Houna-stammen anvendte planten på samme måte. Annen medisinsk bruk var mer sporadisk, men det ble blant annet anbefalt å drikke te av bladene mot gikt og blærestein.

Betegnelsen «mjelte», som forteller at planten har en melkedrivende effekt, kan ikke være særlig velbegrunnet. Det viser seg nemlig at gullris slett ikke er noen god beiteplante, dyra lar den stå igjen. Smaken er nemlig utpreget bitter, og skyldes giftstoffer av diterpentypen. Navnene reinsyre eller reinsura, sautonge og saubla er andre etterlevninger fra den overdrevne troen på gullris som fin dyremat.

Sannsynligvis skyldes misforståelsen at den gule blomsterfargen ble satt i magisk sammenheng med smørkjerning, slik vi ser det for andre gulblomstrete planter, f.eks. bekkeblom og engsoleie,  ”smørblomst”.

I følge indianske medisinmenn kunne tannverk kureres ved å stikke deler av den ganske solide rotstokken ned i de ødelagte tennene og i England ble det anbefalt å skylle munnen med gullrisavkok for å feste løse tenner.

I dag har gullris fortsatt et visst ry som medisinplante. Etter mye forskning har man luket ut de mest fantasifulle bruksområdene og blitt stående ved at planten først og fremst er et middel mot nyresykdommer. Det viser seg nemlig at avkok av gullris har en tydelig urindrivende effekt. Planten anbefales særlig når urinmengden minker drastisk ved akutte nyrebetennelser.

Gullris inneholder først og fremst saponiner og garvestoffer. Saponinene er hovedansvarlige for den urindrivende virkningen, mens garvestoffene kan forklare en del av egenskapene ved sårbehandling. Den urindrivende, «rensende» effekten er nok grunnen til at planten tidligere fant anvendelse ved gikt og reumatisme.

 

 

Gullris (Solidago virgaurea) Kurvplantefamilien. Flerårig. 50—60 cm høy. Gule kurvblomster med ca. 10 kantkroner. Smale blad. Trives best i solåpne, tørre områder. Vanlig over hele landet, opp til 1800 moh. i fjellet. Blomstrer fra slutten av juli og ut i september. Solidago kommer av latin solidare som betyr å gjøre fast eller tilhele. Sikter til plantens bruk som sårhelende middel. Virgaurea kommer av latin virga = ris og aureus = gullgul.
Kanadagullris (Solidago canadensis) Kurvplantefamilien. Flerårig. 1-1,5 m. Dette er en storvokst, fremmed svartlisteart som har spredt seg voldsomt på vegkanter, enger og forstyrra mark i Østlandsområdet de siste 50 åra. Den har store mengder svært små, gule blomsterkurver uten synlige randkroner. Brukstradisjonen i Nord-Amerika er lik den vanlig gullris har her.

 

Innhold: Saponiner og garvestoffer.
Folkemedisin: Var særlig utbredt som sårhelende middel på hud, ellers var planten betraktet som utrensende på grunn av den urindrivende effekten.
Naturmedisin: Avkok av planten brukes fremdeles som et diuretikum.
Annen bruk:  Jakten på nye kreftmedisiner har påvist flere potensielle celledrepende stoffer i gullris, som  erythrodiol-3-acetate, alphatocoferol-quinone, and trans-fytol .

 

 

 

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.