Noen mennesker elsker å slikke sol på overfylte badestrender. Andre vil rusle ensomme i dype skoger. De samme tilbøyelighetene finner vi også i fiolenes verden. Mens stemorsblomsten gjerne vokser i tette klaser på solåpne steder, stikker skogfiolen seg bort under skyggefulle, storstammete trær. En, to eller noen dusin planter kan dukke opp ved skogstien i mai eller juni. De gir ikke like stort fargeinntrykk som et hav av stemorsblomster, men til gjengjeld gjør de enkelte plantene mye mer av seg.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Blomsten er vanligvis ensfarget blåfiolett, med et gult og hvitt sentrum ikledd mørke striper, bladene er hjerteformet og framstående. En del varianter i blomsterfargen forekommer, ofte blir kronbladene i større eller mindre grad hvitmelerte.

Myrfiolen likner skogfiolen, men kjennes på mindre, mer kompakte blomster med en litt lilla fargetone. Bladene gir et enda rundere inntrykk enn skogfiolens. Dessuten er det fuktige voksestedet avslørende.

Begge disse fiolartene er vanlige og kjære vårtegn over store deler av landet. I strøk hvor blåveisen mangler, f .eks. på Vestlandet, blir de en slags erstatning for denne og kalles ofte blåveis.

 

(FOTO: AdobeStock)

De karakteristiske stripene mot sentrum av fiolblomsten- saftstriper – tjener som skilt med anbefalt kjøreretning mot nektaren for besøkende insekter. En utposning bak på det underste kronbladet, sporen, er nemlig proppfull med nektar. Den produseres i vedheng på et par av støvbærerne og samles i sporen. Sporens lengde er hos skogfiol og myrfiol tilpasset insekter med middels lang sugesnabel, som humler og bier. Fellfiolens er ekstra kort, mens stemorsblomstens hører til blant de lengste.

Griffel og støvbærere sitter hos skogfiol og myrfiol i taket av inngangspartiet til søtsakene. Først skubber insektet tunga borti arret på enden av griffelen, og avsetter eventuelle pollenkorn fra en tidligere hjemsøkt fiol. Lenger inn kommer det nær pollenbærerne og får med seg en god ladning støv fra dem. Om dette opplegget ikke fungerer – det kan jo være dårlig med insekter om våren – er også blomstene i stand til å bestøve seg selv. Både skogfiol, myrfiol og den gule fjellfiolen kan frambringe kleistogame blomster, dvs. blomster med innebygget selvbestøvning.

Allerede i naturfagtimene på skolen lærte vi at fiolene er blant de plantene som benytter seg av maur for å spre frøene. Noen fiolarter slynger frøene et stykke ut av kapselen, hos andre faller hele kapselen rett ned på bakken. Særlig for denne siste typen er det viktig å få spredd frøene bedre. Her kommer maurene inn i bildet. Frøene av de artene som bruker maurspredning har nemlig et lekkert oljevedheng, som de ivrige sliterne mer enn gjerne forsyner seg med. Maurene drar frøene til tua hvor de oljerike delene begjærlig gnages av. Når det er gjort, slenges de i deres øyne ubrukelige restene ut igjen, og frøet havner forhåpentligvis på et velegnet voksested. Skogfiolen benytter seg av slik maurspredning, mens myrfiolen bare satser på å skyte med mekanisk kraft frøene langt ut av kapselen.

 

(FOTO: Tonje Bergh /Plantmania)

Slik lager du kakepynt med kandiserte fioler

 

Skogfiol og myrfiol inneholder som stemorsblomsten bl.a saponiner. De har ingen lysende folkemedisinsk historikk å vise til, men de har som sin slektning blitt brukt som slimløsende hostemiddel, brekkmiddel og urindrivende middel.

 

 

Skogfiol (Viola riviniana) Fiolfamilien. Flerårig. 15 cm høy. Blekfiolett blomst, ofte med varierende fargetoner, gjerne noe hvitmelert. Bladene hjerteformet. Likner engfiol, men den har oftest smalere blad. Vokser i skog og kratt, gjerne på skyggefulle steder. Vanlig nord til Troms. Blomstrer i mai—juni. Viola kommer av det greske ion, navn på en godluktende plante. Riviniana stammer fra den tyske botanikeren August Quirinus Rivinus (1652-1723).«Fiolrot»  er rota av en Iris (Iris fiorentina) brukes i parfymeframstilling.
Myrfiol (Viola palustris) Fiolfamilien. Flerårig. 10 cm høy. Blålilla, små, noe tilbaketrykte kronblad med fine årer. Runde, hjerteformete blad. Foretrekker mer eller mindre fuktige steder som myrer og bekkedrag. Vanlig over hele landet, går ganske høyt til fjells. Blomstrer i juni. En liknende art, stor myrfiol, er litt større og har mer markerte tegninger på alle kronbladene. Den er vanligst i de nordlige landsdelene. Palustris betyr «som vokser i myr».
Innhold: Saponiner, vitamin C
Folkemedisin: En viss anvendelse som slimløsende hostemiddel, brekkmiddel og urindrivende middel.   
Annen bruk:  Blomster til mat som kakepynt.

 

 

 

DELE
Birthe Storaker er frilansjournalist (f. 1964), Siviløkonom fra Handelshøyskolen BI (1989), Grunnfag Pedagogikk (UIO 1995) og utdannet kostholdsveileder fra Tunsberg Medisinske skole (2011)

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.