Blåbær er skogens plante framfor noen. I de dype, vidstrakte granskogene på Østlandet dominerer denne nøysomme lyngen med de velkjente, blå bærene bunnvegetasjonen fullstendig. Bare forskjellige mosearter frister tilværelsen sammen med blåbærlyngen. Skog med slikt ensformig plantedekke kalles blåbærgranskog.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Blåbærlyngen har tilpasset seg livet i skogen på utmerket vis. Den tolererer både sur, næringsfattig jordbunn og skygge. For å få mest mulig ut av det svake lyset under tette grantrær, vokser den i bredden i stedet for i høyden. Greinene brer seg ut til siden og bladene plasseres slik at de ikke skygger for hverandre. I tillegg er stenglene, særlig de yngre, i seg selv grønne og fulle av klorofyll. Det betyr at de kan være aktivt med i produksjonen av næringsstoffer, selv etter at bladene er falt av om høsten og før bladsprett utpå vårparten. De tette mattene av blåbærlyng dannes ved at plantene sender ut lange, underjordiske utløpere.

Tilpasningsevnen er stor. Det vises ved at planten også trives godt utenfor skogen. Særlig i fjellet kan vi støte på tette, ensartete blåbærtepper, som farges intenst røde når høsten kommer. På forsommeren, i månedsskiftet mai – juni, pynter blåbærriset seg med grønne blad og røde, urneformede blomster. Det surrer og brummer i insektvinger i den blomstrende blåbærskogen, for her serveres det rikelig med nektar.

Blåbærlyngen har tilpasset seg livet i skogen på utmerket vis. (FOTO: Kari Knutsen)

Når store, nikkende bær viser seg et stykke ut i juli, dukker barna opp med blåfarge fra topp til tå. Før i tida var blåbærsanking en viktig attåtnæring mange steder, men i dag høstes det nok mest til eget bruk. Tidligere eksporterte vi mye blåbær, men nå importerer vi heller det en del bær fra våre naboland. Skandinaviske blåbær står dessuten høyt i kurs hos rødvinprodusentene på Kontinentet. Det er ikke umulig at den fine rødvinen du får servert på eksklusive restauranter har hentet sin dyprøde farge fra hjemlig «skaublåbær».

De fleste blåbær er dekket av et tynt vokslag og får dermed en mattblå farge. Det dukker imidlertid også opp glinsende svarte bær innimellom, hos disse mangler vokslaget. Denne typen er en egen form. f. epruinosum (= uten blådogg). «Gullbærene» eller «svartbærene» som de ofte kalles, har satt folkefantasien i sving. På folkemunne het det gjerne at ormen hadde vært frampå og slikket dem rene. Da var det om å gjøre å holde seg unna dem. Også bjørn, frosk og snile ble beskyldt for å ha brukt tunga. Andre steder betraktet man de blanke bærene som ekstra gjeve. De skulle være både større og søtere enn den vanlige utgaven. Navn som jomfrumarjabær, sanktolabær, prestbær og kongebær forteller at de sto høyt i kurs, mens navn som trollkjerringbær, ravnabær og svenskebær tyder på det motsatte.

 

 

I riktig gamle dager satte ikke folk særlig pris på bær som mat, det var stort sett bare barna som spiste slikt når de tråkket rundt i skog og mark. Imidlertid sørget man ikke sjelden for å ha et lite forråd av tørre blåbær i huset, det skulle være framifrå diarémedisin. Dessuten tygde man gjerne på tørkete bær ved betennelser i munnen.

Denne bruken stemmer bra med det vi i dag vet om blåbærets innholdsstoffer. Garvestoffmengden kan gå helt opp i sju prosent, og er viktigst for den medisinske virkningen. Garvestoffene er uttørrende for slimhinner, og virker stoppende. En fin ting ved garvestoffene i blåbær, er at de holdes på plass i glykosidbindinger under passasjen gjennom magesekken og først frigjøres i de nedre delene av tarmen. Dermed irriterer de ikke magesekken i nevneverdig grad. Den viktigste antiseptiske virkningen tillegges imidlertid det blålige fargestoffet myrtillin, et anthocyanfargestoff. Det trenger inn i bakterienes cellevegger, og forstyrrer dem i deres plagsomme liv og levnet. Ved siden av de medisinsk aktive stoffene, inneholder også blåbærene rikelig med vitaminer, særlig A, B og C og en del fruktose.

Du har kanskje lagt merke til at blåbærsafta egentlig er mørkerød av farge, men blir blå når vi får den i munnen eller på fingrene. Det skyldes at myrtillinet er rødt i sterkt sure omgivelser og blått i lite sure (som f.eks. på huden). En gammel barnelek som illustrerer dette godt, gikk ut på å kline håndflatene helt blå med blåbærsaft og så stikke dem ned i en maurtue. «Pisset» som de forstyrrete maurene sprøyter ut er kraftig surt (maursyre), og viser seg på hendene som røde prikker i det blå (sml. lakmusfarge).

 

 

Blåbærets skånsomhet og gode effekt gjør det spesielt godt egnet til bruk for småbarn med fordøyelsesproblemer. Man må imidlertid være oppmerksom på at bare de tørkete bærene virker stoppende, og at teen som brukes ikke må tilsettes sukker. Friske bær kan faktisk ha helt motsatt effekt. Det skyldes innholdet av tarmirriterende cellulose, frø og fruktsyrer.

Bladene har vært brukt noe som te-erstatning, men først og fremst ble de betraktet som medisin. I folkemedisinen på Kontinentet var blåbærblad tidligere mye brukt for å senke blodsukkeret. Det dreier seg om en mild effekt som bare påvirker lite alvorlige tilfeller av sukkersyke. Et problem ved slik bruk er at blåbærbladene også inneholder glykosidet arbutin, foruten en del fritt hydrokinon. Disse stoffene kjennes fra melbær og tyttebær. Særlig hydrokinonet er giftig, og kan føre til vekttap og anemi ved lengre tids inntak i større doser. Siden den medisinske effekten er svak, mens bivirkningene kan være alvorlige, brukes blåbærblad sjelden nå for tida.

 

Bladene har vært brukt noe som te-erstatning, men først og fremst ble de betraktet som medisin. (FOTO: Pål Hermansen)

I de senere årene har det blitt lansert preparater som inneholder konsentrerte anthocyaner fra blåbær og solbær. Nyere forskningslitteratur forteller at anthocyanene er virksomme mot paracetamolforgifting, hemmer tykktarmkreft, motvirker alzheimer-forandringer, motvirker diabetes type 2 ved å redusere insulinresistens, motvirker leversvikt / fettlever, øker HDL kolesterol (det “gode” kolesterolet), reduserer CRP (betennelsesmarkør i blodet) og andre betennelsesmarkører som er forløpere til hjerteinfarkt. Om kapslene er bedre enn friske bær er vanskelig å vite, men virkestoffene er i alle fall mer konsentrerte i dem, slik at du slipper å spise store mengder bær!

 

 

Blåbær (Vaccinium myrtillus) Lyngfamilien. Flerårig. 30—40 cm høy. Danner tette matter. Vedaktig stengel som kan bli opptil l ,5 cm i diameter og 35 år gammel. Krukkeformet, rødlig blomsterkrone. Bladene er tynne, blir rødlige om høsten og faller av. Er først og fremst tilpasset et liv i granskogen, men vokser også i mange andre miljøer og går i fjellet opp til 1700 m.o.h. Vanlig over hele landet. Blomstrer i mai – juni, bærene blir modne i juli. Vaccinium er et gammelt romersk navn på bærlyng. Myrtillus betyr «liten myrt».
Innhold: Myrtillin, anthocyaner, garvestoffer, vitamin A, B og C. Bladene inneholder arbutin, som kan omdannes til giftig hydrokinon.
Folkemedisin: Tørkede bær ble brukt mot diaré og sår i munnen. Bladene kan ha en mild blodsukkersenkende effekt.
Naturmedisin: Tørkede bær er fremdeles egnet som diarémiddel, særlig for småbarn.
Det selges i dag flere preparater med konsentrert blåbær i form av kapsler eller tabletter. Mest kjent er Medox blåbærkapsler som inneholder 80 mg antocyaner.
Annet: Blåbær brukes mye som næringsmiddel til saft, syltetøy og vin og til å farge annen mat og drikke.

 

 

 

 

DELE
Birthe Storaker er frilansjournalist (f. 1964), Siviløkonom fra Handelshøyskolen BI (1989), Grunnfag Pedagogikk (UIO 1995) og utdannet kostholdsveileder fra Tunsberg Medisinske skole (2011)

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.