Selv om enkelte naturelskere sikkert nødig vil innrømme det, så er veikantene blant de aller beste stedene man kan finne rikt planteliv. Dette skyldes at det her er overskudd av lys og varme, samtidig som jorda er blitt bearbeidet og lagt åpen for kolonisering.

 

Tekst av Pål Hermansen og Geir Flatabø | Tilrettelagt av Birthe Storaker

 

 

Veikantfloraen er ofte fargerik og brokete. Blant de mest utpregete veikantplantene er våre to kongslysarter, filtkongslys og mørkkongslys, selv om de selvfølgelig også finnes andre steder, som f .eks. i ur og på beitemark. Filtkongslys tar til takke med tørre, skrinne voksesteder, mens mørkkongslys gjerne liker litt bedre og dypere jord.

Kongslysnavnet forteller i grunnen en god del om plantene. De er statelige som konger, og lyser opp langs veiene med sin ruvende størrelse og sine solgule blomster. Andre navnevarianter i samme gate er sanktolavsljos, presteljos og keiserljos.

 

 

Allerede i romertida var det tradisjon å bruke plantene som fakler. Man skrellet da av blomster og blad, og dyppet stilkene i tjære eller bek. Du kan også bruke de tørre «vinterstanderne» av filtkongslys, der blomster og blad naturlig er borte, og sette dem inn med talg eller bivoks.

Plantene kan bli fra en til to meter høye, dermed rager de over all annen vegetasjon og er umulig å overse. Mest grov og storvokst er filtkongslys. Den har fått navnet sitt på grunn av at bladene er tett besatt med myke, filtaktige hår, dermed blir grønnfargen lys og blass. Denne hårkledningen hindrer fordampningen, og er forklaringen på at planten kan friste livet i knusktørre områder. Mørkkongslys har mørkere blad med en naken overside og bare moderat håret underside. Ved tørking kan bladene bli nesten svarte, derav navnet. En annen forskjell på de to artene, er at bare blomstene av mørkkongslys har støvtråder med dekorative, fiolette hår. Filtkongslys er toårig og dør etter blomstringen, mens mørkkongslys vanligvis utvikler nye skudd fra bunnen av stengelen og dermed opptrer som flerårig. Av og til opptrer det mellomformer og hybrider. Som hageplanter og prydvekster dyrkes flere andre arter.

Hver enkeltblomst på den lange blomsterstanden holder seg åpen bare en dag eller to. Likevel er det stadig vekk fullt av blomster. Det skyldes at det i hver posisjon er plassert et knippe med «reserveknopper», som bidrar med nye blomster når de første må gi seg.

 

 

Kongslys er viktige medisinplanter. For en gangs skyld brukes ikke bladene, men blomstene. Det er en møysommelig jobb å plukke kilovis av denne varen. Siden deres levetid er så kort, må de nyutsprungne blomstene høstes hver eneste dag. De er skjøre og blir lett mørke og ødelagte ved berøring. Derfor kreves stor forsiktighet både ved innhøsting og senere tørking.

 

Veikantene er blant de aller beste stedene man kan finne rikt planteliv. (FOTO: Pål Hermansen)

 

Godt kjente gamle navn på kongslys er lungeurt og lungegras. Det penser oss raskt inn på det viktigste bruksområdet: luftveissykdommer. Både før og nå har kongslys vært en obligatorisk ingrediens i urteteer mot hoste og halsonder.

Slimstoffene demper irritasjon i slimhinnene, saponinene har en slimløsende effekt, mens xanthofyllet, det gule fargestoffet, virker sårlegende. Man antar også at plantene inneholder bakteriedrepende stoffer. I folkemedisinen er kongslys brukt som svette- og urindrivende middel, mot gikt og til regulering av menstruasjonen. Utvendig bruk på sår, særlig brannsår, er også kjent.

Frøene til kongslysplantene virker bedøvende. Det ble utnyttet av franske leger ved behandling av sårete soldater under første verdenskrig. Gamle beretninger forteller også at man gjorde bruk av den bedøvende virkningen ved fiske i karpedammer. Etter at kongslysfrø ble helt i vannet, varte det visstnok ikke lenge før lammede fisk fløt opp.

Det filtaktige hårlaget på bladene til filtkongslys er så tykt at det kan skrapes av, tørkes og brukes som knusk. Det har også vært forsøkt brukt som råstoff til lampeveker.

 

 

Mørkkongslys (Verbascum nigrum) Maskeblomstfamilien. Flerårig. 0,75—1,5 m høy. Bladene bare i liten grad håret og har mørk grønn farge. Stengelen rødbrun. Gule blomster, alle støvbærerne har fiolette hår. Blomstrer i juli. Vokser i veikanter og på beitemarker, liker forholdsvis god jord. Vanligst på Østlandet, går nord til Namdalen. Verbascum er et gammelt plantenavn som vi ikke kjenner betydningen av. Nigrum betyr svart, sikter til den mørke stilken og de mørkegrønne bladene, som blir nesten svarte ved pressing.
Filtkongslys (Verbascum thapsus) Maskeblomstfamilien. Toårig, 0,5 —2 m høy. Det første året spirer bare en bladrosett, mens blomstring finner sted andre året. Bladene er tykke og lodne og løper ned langs stengelen. Blomstene er gule med fem støvbærere, tre korte med hvite hår og to lange uten hår. Nøysom og tørketålende, men krever lyse vokseplasser. Blomstrer i juli. En velvoksen plante kan produsere 240 000 frø. Finnes langs veier og jernbaner, i ur og på beitemarker. Vanligst på Østlandet, går nord til Snåsa. Thapsus kommer av en likhet mellom kongslys og en plante fra stedet Thapsos på Sicilia.
Innhold: Slimstoffer, saponiner, xanthofyll. Det er påvist virushemmende virkning på herpesvirus av alkoholekstrakt av filtkongslys.
Folkemedisin: Blomstene er først og fremst brukt som lunge- og luftveismedisin, men også som svette- og urindrivende og menstruasjonsbefordrende middel, samt til omslag på sår hud og mot fotsopp. Blomsterolje har hatt ry som betennelsesdempende middel mot øreverk og på hemorroider.
Naturmedisin: Tørkede blomster er fremdeles bestanddel i hoste-teer.
Dosering: 2-3 g inntil 4 ganger pr. dag til te.
Frøene har vært brukt som bedøvende middel
.
Annen bruk: Har vært brukt til fakler, og den bedøvende effekten av frøene har vært anvendt for å lamme fisk.

 

 

 

 

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.