Del 3/3

…Men, hvordan gjør man det?

Hvordan gjør en såkalt kronisk syk stoffskiftepasient med hypotyreose det?

 

LES DEL 1 HER: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag då att de var livet.
LES DEL 2 HER: Tre stikkord når livet utfordrer

 

Når du litt etter litt begynner å kjenne på de helsemessige utfordringene som utvikler seg, men hvor det allikevel er ’vage symptomer’ og du har jo tross alt ikke spist ’bra nok’ eller sovet rikelig den siste tiden med alt stresset som livet byr på. Ikke har du fått trent skikkelig heller på grunn av den manglende energien. Alle vet jo at de som trener regelmessig får mer energi, så nå må man passe seg slik at ikke latskapen tar overhånd.

Samvittighetskontoen har allerede havnet i kategorien ’dårlig’. Når du etter en rundtur på internettsafari i googlejungelen med symptomkategorisering og ulike anbefalte blodprøver, endelig får en diagnose å forholde deg til, blir den, før du egentlig rekker å gjøre det selv, tredd nedover kroppen din som en glorete kondomdrakt. Gjerne en av de som avgir disse kjipe plastpartiklene som via vaskemaskinen forurenser havet og i tillegg gir deg mer dårlig samvittighet fordi det bidrar til at det snart er flere plastpartikler i havet enn plankton og dermed har ikke fiskene lengre mat og nå er du medansvarlig for at økosystemet kollapser. ..Disse plastpartiklene som gjerne avgir forurensende gasser og som sakte men sikkert siver inn under huden din og forstyrrer hormonsystemet ditt ytterligere.

Samtidig er det jo fortsatt ’bare vage symptomer’, men nå har du kjent på denne manglende energien såpass lenge, at nå er latskapen en reell faktor og prosjekt SKJERPINGS står øverst på dagsordenen.

Kondomdrakten sitter nå såpass klistret inntil kroppen, at det du trodde ble, gjennom mer trening og kaloritelling, en akseptabel kopi av catwoman, heller nå ser ut som en sumobryter stappa inn i en trikot. Kanskje bedre beskrevet: en nybakt cupcake med en kirsebær av søvnforstyrrelse på toppen.

 

..Men diagnosen har du jo heldigvis fått, så nå kan det bare bli bedre!

 

Eller? ..

 

Samvittighetskontoen har nå rykket ned i kategorien ’kjempedårlig’. Du rekker ikke lengre over familien og vennene dine, og de faste rutinene du hadde med matlaging og fritidsaktiviteter er ikke å se, selv ikke i det klareste kikkertsiktet.

Du har brukt de tre siste timene i ufokusert modus på forelesningssalen med å lengte etter å hvile kroppen din bare bittelitt nedpå på sofaen hjemme. Middagsluren som ideelt sett varer i 15 minutter, men av en eller annen uforklarlig årsak ender opp med å vare i nesten to timer, denne ettermiddagen også.

Dermed er det like greit å droppe middagen og heller ordne en enkel kveldsmat. Man kan jo utvikle diabetes dersom man spiser for sent på kvelden og det ligger jo lettere latent til, nå som man har fått en stoffskiftesykdom. Internett sier at de autoimmune sykdommene er i slekt og kan utvikle hverandre, noe man helst vil unngå. Akkurat nå er det mer enn nok å holde styr på den ene man har fått.

Igjen er vi inne i dette tankespinnet som leder oss inn i disse repetitive vurderingene og valgmulighetene.

Gjennom alle forandringene faller det seg naturlig med litt selvsnakk foran speilet om hvordan løse livet fremover.

 

 

…Så kommer vendepunktet:

 

Det blir nokså ironisk når du ser deg selv i speilet og oppdager at det ikke er diagnosen i seg selv som definerer deg, men det er flokken du selv har valgt å plassere deg inn i som definerer deg!

 

En flokk som du lenge har hatt mistanke om å ha tilhørighet til, hvor dere sammen heiser diagnoseflagget til topps og hvor dere tenker å flagge med akkurat dette flagget, livet ut. Det er jo tross alt en kronisk diagnose. Ship O’Hoy og God Seilas!

 

..Jeg vil påstå å si at det ble særs lite oppmuntrende for de videre vurderingene mine, da jeg innså at det var dette jeg hadde valgt å prioritere livet mitt til. Dette, som i søken på diagnosen.

 

Da jeg innså dette tragikomisk scenarioet, ble det raskt klart for meg at det å forbli syk ikke var et alternativ.

Dette vendepunktet ble lettelsen i mitt hjertesukk!

Så var jeg nok en gang tilbake til disse vurderingene; Hvordan lar jeg som kronisk syk være med å være syk?

For min del har jeg, som en del av helsereisen min, oppdaget at jeg er nødt til å forholde meg til stoffskifte mitt og det som følger med, enten jeg vil eller ikke.

Stoffskiftet i seg selv representerer energiomsetningen i ens egen kropp. På psykiske, fysiske, emosjonelle plan kreves det av meg at jeg legger bevissthet, nærvær og egenkjærlighet inn i meg selv for å regulere og balansere stoffskiftet. For å regulere og balansere livet!

Kontinuerlig lytting; med hode, hjerte og mage, og videre vurdere og velge hvordan jeg har det, for igjen å lytte, vurdere og velge…

I dag er det å være i jobb en mestringsfølelse jeg kjenner på hver gang jeg er på jobb. Elevene jeg underviser kommenterer til stadighet at jeg er litt rar på en god måte og at de likevel liker meg. Flere vil gjerne snakke sammen etter timene og da kjenner jeg mestringsfølelsen bre seg i kroppen. Ikke fordi de vil snakke med meg, men fordi jeg ser at de våger. Selvtilliten min har inspirert dem. De ønsker å by på seg selv og de ønsker en nærere relasjon. Gjennom samtalene gjenspeiles mye SYKT. Ikke nok med at selvtillit, ydmykhet og kjærlighet etableres og sirkulerer, men det etableres også Tillit.

Jeg er deres speilbilde. Dersom jeg ønsker å omgås mennesker som behandler meg med en kjærlig tilnærming, likestilt aksept og gjensidig respekt, mener jeg, sett ut i fra de generelle utfordringene verdensbildet står overfor i dag, at verden kanskje trenge flere SYKT friske mennesker?!?

 

..og kanskje enda viktigere: At vi får lov til å definere oss selv. Vi gir hverandre spillerommet for å få definere oss selv. Lar være med å blande oss inn i definisjonen av andre mennesker.

 

…Hva tenker du om dette?

 

For min egen del har jeg greid å snu det negative sykdomsstempelet til noe positivt. Det å være kronisk SYK kan jeg i dag fint leve med. Å være kronisk, altså langvarig eller tilbakevendende innenfor en sunn, god dose Selvtillit, Ydmykhet og Kjærlighet er verdier jeg fint kan vaie med resten av livet. Det vil jeg også etterstrebe, så lenge jeg tilnærmer meg selv med bevissthet, nærvær og egenkjærlighet!

Å få en kronisk diagnose er ikke det samme som å få en selvbiografi utlevert og i den står fremtiden din skrevet.

Jeg anser diagnosen mer som et kart som forteller deg hvor du kommer fra, hvor du er og det gir deg ulike retninger du kan velge å følge videre.

 

..igjen, lytte, vurdere, velge..

 

Jeg har jobbet lenge med meg selv og forteller meg jevnlig at jeg er så mye mer enn en diagnose!

Jeg er Menneske: Nysgjerrig. Levende. Sårbar. Elskende.

Jeg håper denne refleksjonen kan være til inspirasjon for dere som føler dere stemplet med en feilaktig definisjon av den dere er og som dere ikke føler dere hjemme i. Innlegget er også ment som inspirasjon til dere som oppdager at dere er med på å definere andre mennesker. Velg deres påvirkning med omhu.

Det er kun du som kan bestemme hvem du er. Ingen andre! Det er også nettopp du som må vurdere og velge din egen definisjon.

 

Ønsker alle en sykt frisk helg og jeg gleder meg til å lese kommentarene og eventuelle spørsmål dere har!

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet, eller send inn til eva.therese.johansen@tv-helse.no

 

God helg!

Eva Therese*

 

– LES OGSÅ: Blogginnliegg fra Lofoten!

 

 

 

DELE

LEGG IGJEN ET SVAR

Fyll inn din kommentar!
Skriv inn navnet ditt her